Der strekene møtes: fra eksperiment til utstilling

Mangel på møtepunkter

Å se de rundt 7000 tegningene av Edvard Munch (1863–1944), som oppbevares i MUNCHs arkiv, er en enestående opplevelse. Siden Munch sjelden kastet det han laget, omfatter tegningene alt: kruseduller, raske skisser, barnetegninger, karikaturer, spontane inntrykk – så vel som store mesterverk i delikate farger og sikker strek. Tegning fulgte Munch gjennom hele livet. For ham var det en måte å tenke på, et verktøy for å eksperimentere og utvikle nye motiver, og et intuitivt verktøy for å uttrykke verden. Tegningene bringer oss nærmere Munchs eksperimentelle kunstneriske praksis enn noen annen uttrykksform.

Dessverre er møtet med Munchs tegninger forbundet med utfordringer. Fordi de er tegnet på papir er disse museumsgjenstandene svært lysfølsomme, noe som gjør det vanskelig å stille dem ut regelmessig over lengre perioder. Mange er i så dårlig stand at de knapt bør vises i det hele tatt. Museet har på den ene siden et ansvar for å bevare Munchs verk for fremtidige generasjoner. På den andre siden er MUNCH et offentlig museum hvis samfunnsoppdrag er å dele Edvard Munchs kunst med flest mulig. Dette skaper et dilemma – og en produktiv utfordring: Hvordan gjøre Edvard Munchs tegninger bredt tilgjengelige, samtidig som vi tar vare på disse skjøre museumsgjenstandene?

Digitale forbindelser

En mulig løsning ligger i digitaliseringens medierevolusjon, som har transformert verden vi lever i de siste tiårene. Museer – gjerne langsomme og konservative organisasjoner (som bokstavelig talt konserverer fortiden) – har ikke vært uberørt av digitalisering og digital kultur. For MUNCH har digitaliseringen av samlingene vært en enorm oppgave de siste tjue årene. Resultatet er digitale kopier av tusenvis av malerier, grafiske trykk, tegninger, skulpturer, fotografier og tekster, i tillegg til utstillingsdokumentasjon, forskningsmateriale og samlingsregistre.

Da teamet bak MUNCH Lab – museets eksperimentelle arena for publikumsopplevelser – sto overfor oppgaven med å gjøre Munchs tegninger bredt tilgjengelige, begynte de i 2022 å rette oppmerksomheten mot tegningenes digitale kopier. Disse digitale versjonene deler ikke originalenes svakheter: de kan ikke ødelegges, tåler enhver utstillingssituasjon og publikumsinteraksjon og kan reproduseres ubegrenset på ethvert digitalt grensesnitt. Likevel har mange museers tidligere forsøk på å skape digitale, samlingsbaserte publikumsopplevelser – inkludert noen av våre egne – ikke hatt tilstrekkelig kvalitet og integritet. Da vi satte i gang MUNCH Lab-prosjektet Nysnø, visste vi derfor at vi måtte gå varsomt frem.

Utfordrende mellomrom

Den opprinnelige ideen bak Nysnø var å utforske tegning som en aktivitet for å oppdage forbindelser til Munchs tegninger. I de tidlige fasene så vi for oss et tegningsgrensesnitt som umiddelbart skulle reagere på at en bruker tegnet for hånd på papir. Brukeren trekker en strek – systemet svarer med en strek, basert på stil og innhold fra Munchs tegninger. Vi utforsket KI-modellen GAN (Generative Adversarial Network), i samarbeid med kunstnergruppen Random International og doktorgradsstipendiat i interaksjonsdesign Christian Sivertsen fra IT-universitetet i København.

Prototypen avdekket et grunnleggende problem vi som kunstmuseumsinstitusjon møtte ved bruk av KI. KI-bildemodeller som GAN opererer i et såkalt latent rom – mellom datapunkter og mellom bilder. Resultatet ble flyktige, skiftende bilder som brukte deler av Munchs tegninger, men som aldri hadde blitt skapt av kunstneren selv i disse fragmenterte formatene. Dette er en generell egenskap ved KI som samfunnet har blitt langt mer bevisst på etter at generative KI-bildemodeller er blitt allment kjent de siste årene. Det potensielle scenariet med KI-genererte Munch-verk tvang teamet og MUNCH til å reflektere over hva disse nye kunstige bildeskaperne betydde for kulturarvsektoren.

Møt Nysnø

MUNCH inngikk i 2023 et forskningssamarbeid med det internasjonale, India-baserte teknologiselskapet Tata Consultancy Services (TCS). Vi tok et bevisst valg om ikke å bruke generativ KI som lar brukeren skape nye bilder i Munchs stil. I stedet valgte vi å utvikle en så enkel tegningsinteraksjon at vi var usikre på om den ville fungere: brukeren lager en digital tegning på et nettbrett, trykker på søkeknappen, og systemet finner noen Munch-tegninger som samsvarer med brukerens tegning.

For Nysnø I, den første offentlige prototypen vist i MUNCH Lab, baserte søkemotoren seg på to små open-source KI-modeller: én for å identifisere mønstre i brukertegningen, og én for å generere korte beskrivelser av den for å forbedre nøyaktigheten i treffene. Selv om søkeresultatene ofte føltes tilfeldige og upresise for brukerne, bekreftet Nysnø I potensialet i konseptet. I løpet av ti ukers driftstid ble det laget 59 379 brukertegninger og oppdaget 1 814 Munch tegninger.

For neste iterasjon, Nysnø II, gikk TCS og MUNCH over fra open-source modeller til en kjent kommersiell KI – OpenAIs GPT. Dette ga betydelig bedre treff mellom brukertegninger og Munch-tegninger, samt en mer tilfredsstillende totalopplevelse. Bruken av GPT skapte imidlertid etiske utfordringer, særlig knyttet til håndtering av brukerdata. Selv om disse utfordringene ikke ble fullt ut løst, var det viktig for teamet å være så åpne og transparente som mulig om dem. Nysnø II gikk over fem uker og resulterte i 21 230 brukertegninger og 2 996 oppdagede Munch tegninger – en suksess som pekte mot en større satsing.

Edvard Munch: Der strekene møtes

I 2025 fikk Nysnø grønt lys til å bli en fullverdig utstilling, med tittelen Edvard Munch: Der strekene møtes. TCS fortsatte å forbedre søkemotoren, fremdeles basert på OpenAIs GPT. Det nye systemet analyserer brukertegningen ut fra både hvordan den ser ut (linjer, former og komposisjon) og hva den ser ut til å fremstille. Ved å kombinere disse to tolkningene finner systemet tegninger i arkivet som ligner på brukertegningen – både visuelt og tematisk.

Til utstillingen ble 25 originale Munch-tegninger valgt ut for visning – i stor grad basert på hva som hadde fascinert brukerne i Nysnø I og II: hvor rare, spontane og overraskende tegningene er. Mens MUNCH Lab-iterasjonene av Nysnø brukte seks til åtte nettbrett, vil utstillingen ha rundt 30 nettbrett i bruk samtidig. Utstillingen er dermed den største iterasjonen av det som en gang startet som et lite innovasjonsprosjekt, og en betydelig utforskning av KI-drevne museumsopplevelsers muligheter og fallgruver.

Det raske tempoet i KI-utviklingen skaper bekymring for mange, og teknologien har – til tross for sine fordeler – allerede vist seg som et verktøy for spredning av feilinformasjon og splid. Vi tror at kunsten kan være en motgift mot dette, og at KI – brukt ansvarlig – kan bidra til å skape forbindelser mellom museer og samfunnet. I utviklingsprosessen som ledet frem til Der strekene møtes, har KI blitt til et verdifullt verktøy for å bringe besøkende nærmere Edvard Munchs tegninger, beskyttet i museets arkiv.