Kritiske impulser: Nysnø 1

Dagens unge voksne er ikke den første generasjonen som møter verden med tusen spørsmål. Vi er heller ikke den første generasjonen som søker svarene på disse spørsmålene i den visuelle kulturen som omgir oss. Vi er imidlertid den første generasjonen som gjennom reverse image search og lignende AI-baserte algoritmer faktisk kan stille spørsmål med bilder. Både Google Lens og Pinterest Lens er eksempler på bildegjenkjennelsesteknologi vi flittig bruker, enten det er for å finne originalversjonen av en meme, eller å avdekke identiteten til et kunstverk uten oppgitt tittel. Ved å laste opp bilder, eller ganske enkelt peke kameraet mot objektet vi ønsker svar om, iverksetter vi gjennom disse teknologiene en visuell analyse som bærer frukter i form av lignende bilder, med tilhørende informasjon. En lignende teknologi brukes i Nysnø, en interaktiv opplevelse tilgjengelig i Munchmuseets Lab.

Ved hjelp av KI-modeller utviklet av en ekstern teknologipartner, kan besøkende her bruke sine egne tegninger til å søke gjennom arkivet av Munchs verker på papir. En kjapp skisse på et av rommets nettbrett, substituerer derfor et språklig formulert spørsmål. Heller enn å søke etter ordet “blomst” kan man tegne en blomst etter beste evne, og vente på at KI-modellen tolker verket, før den leter gjennom arkivet etter lignende motiver.

Utforskningen av muligheten til å «formulere» et spørsmål visuelt, er derfor et spennende aspekt ved denne formidlingsprosessen, som vi allerede kjenner fra verktøy vi bruker i det daglige. Nysnø drives allikevel av to små KI-modeller med åpen kildekode, i motsetning til de mye mer omfattende bildesøkfunksjonene vi kjenner fra plattformene nevnt over. Munchmuseet lagrer ingen av tegningene, og bruker dem heller ikke for å trene KI-en. Noe av uhyggen vi forbinder med overskrifter om KI-modeller som sluker og stjeler omtrent all visuell kultur den kommer over, er derfor holdt i en trygg avstand fra Laben og tegningene som skapes der. Kunst kan påkoste seg å være ambivalent, til og med mystisk, kunstig intelligens kan ikke det. På Munch-museets nettside kan man finne flere artikler som søker å opplyse om teknologien og forskningen bak Nysnø. Faktisk er Laben, hvor Nysnø befinner seg, konstruert nettopp for dette formålet. Heller enn å rulle ut “ferdige” innovasjoner direkte inn i utstillingene, lar de publikum interagere med prosjekter som fortsatt er under utvikling.

Det finnes tilsynelatende to måter å bruke Nysnøs KI på. Enten å bruke den som en søkemotor, som viser deg tegninger som ligner et motiv du leter etter, eller en slags randomizer, som viser deg litt tilfeldig utvalgte tegninger basert på din litt tilfeldige tegning. Man kan både leke og lete mens man utforsker arkivet. Samtidig holder en konstant oppdatert skjerm kontroll på antall søk og funn, noe som gir en vag følelse av at man «leter om kapp» med andre brukere av rommet. Det er litt vanskelig å forstå om dette er for å opplyse eller underholde, spesielt når hele rommet lyser opp av diverse blinkende lamper hver gang en ny tegning blir hentet fra arkivet. Denne formen for sensorisk stimuli som «belønning» for å klare en oppgave, minner litt om de mange ulike variasjonene av lyd, lys og vibrasjoner som diverse apper bruker for å vekke dopaminproduksjonen hos unge brukere. Dermed er det ikke bare lek og nysgjerrighet som iverksettes i Laben, men også en form for gamification - integreringen av spillelementer i ikke-spillsituasjoner.

En stor andel av plattformer man i dag bruker er gjennomsyret av kynisk gamifiserende strategier. Denne integreringen av spillelementer i ikke-spillsituasjoner, mildnes litt av Labens integritet som formidler av Munchmuseets eksperimentelle teknologi. Labens identitet og prosjekt skiller seg fra andre plattformer vi møter i det daglige. Du får ikke nødvendigvis jobb av Linkedin (You’ve made it! Your profile is 46x more likely to be found in recruiter searches!) og du lærer nødvendigvis ikke et språk av Duolingo (Don’t let your streak die – just 5 minutes today!). Det er spill – stjerner, notifikasjoner og halvveisløfter. Det å potensielt, enten direkte eller indirekte, omdanne selve kunstopplevelsen til et slags spill fremstår derfor akutt alarmerende. Men kanskje kun fordi vi har sett det utforme seg i feil hender og av folk som vil ha to ting: penger og din oppmerksomhet. Og det ikke på kunstens vegne engang! Sukk.

Dermed bør man stille seg spørsmålet: hvorfor? Så folk ikke skal kunne kjede seg på et museum? Slik at logikken bak sosiale medier skal videreføres til et museum fordi folk liker sosiale medier? For å «effektivisere» kunstopplevelser? Ved første øyekast virker ikke et rom hvor ti ungdommer sitter med hver sitt nettbrett og fniser av KI-ens feiltolkninger som et enormt skritt for kunsten. Ved andre øyekast virker det heller ikke som et enormt skritt for teknologien. Ved tredje øyekast, en omjustering av brillene og et øyeblikks tenkepause kan det imidlertid oppfattes som noe alternativt: et skritt som ikke forsøker å gå spesielt langt forover i det hele tatt. Klemt mellom museets øvrige utstillinger, er Nysnø mer et lekent sidesprang hvor allerede eksisterende teknologi og kunst benyttes uten å ha et absolutt mål for øyet.

Når det er sagt, kan lekne sidesprang fort bli svimlende i et museum som allerede preges av sterke farger og en jevn strøm av besøkende. En bekymring som melder seg i møte med Nysnøs lysende skjermer og blinkende lamper, er om det rett og slett kan bli litt overstimulerende. I tillegg gjør jo den skreddersydde formidlingen at alle og enhver sitter igjen med et særegent sett av inntrykk, som ikke deles av museets øvrige gjester. Det kan fort bli stille over kaffekoppen i Sky Baren når alle har forlatt samme rom med forskjellige inntrykk. Tanken om at en innovasjon i tråd med spill og markedsføringsprinsipper legger grunnlag for en noe overfladisk, individuell og i overkant stimulerende kunstopplevelse, melder seg hos oss – unge kunstinteresserte – som selv erfarer dette på daglig basis. I en hverdag som kjennes ut som en konstant kamp for å ikke resignere til hjernedødt («brain rot») mediekonsum, er det litt deilig å la kunsten være hovedfokus ved et besøk i museet, heller enn å spille en mime-lek med et nettbrett.

«Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete.», skrev Edvard Munch i et notat fra 1929. Dette kan tolkes til at den menneskelige innsikten i drømmer og fantasier om det hinsidige, aldri vil kunne gjenskapes av fotografiet. I dag kan man argumentere for at dette ikke nødvendigvis stemmer, ettersom eksperimentell bruk av fotografi kan fremstille mye mer enn bare dokumentariske avbildninger. Argumentet minner allikevel om kritikken som KI ofte blir møtt med. Kritisert for å ikke ha sjel, følelser eller kulturell forståelse, blir KI ofte fremstilt som en kald og mekanisk kraft som står i fare for å fjerne den menneskelige essensen fra kunsten vi omgir oss med. I Nysnø kan man for eksempel se kunstig intelligens tre inn i rollen som en slags formidler, en oppgave som tidligere var forbeholdt mennesker med en form for kompetanse på området. Dette er jo åpenbart ikke en god nyhet for oss; kunststudenter med et håp om å fungere som nettopp et mellomledd mellom kunst og mennesker. Allikevel er det interessant å se på om en slik bruk av KI som virkemiddel tillater en mer åpen og upartisk utvelgelsesprosess når det kommer til hva som blir vist til museets publikum.

Mulighetene for tilgjengeliggjøring, i dette tilfellet av Munchs skisser og skjøre verk, gjør integreringen av ny teknologi til en uunngåelig del av fremtidens kunstinstitusjoner. Samtidig forbindes KI ofte med problemstillinger knyttet til den menneskelige, emosjonelle dimensjonen på kunstfeltet. Nettopp denne dimensjonen trenger ikke nødvendigvis å etterstrebe innovasjon eller ytterligere brukervennlighet. På samme måte som fotografiet, er KI en del av de teknologiske fremskrittene som effektiviserer mange prosesser rundt oss. Greit, så mistet enkelte portrettmalere levebrødet sitt til et fotografiapparat, men i det store og hele overlevde jo malerkunsten. Kanskje vil det samme gjelde for KI? Enkelte prosjekter, som Nysnøs ambisjon om å tilgjengeliggjøre et arkiv på 7000 tegninger, ville rett og slett ikke vært mulig uten bruk av en form for kunstig intelligens. Enten KI har evnen til å drømme om himmelen og helvete eller ikke, er den et nyttig verktøy i formidlingen av alt i mellom – det vil si: alt av uttrykk som allerede finnes, i verdens endeløse arkiver.

Som alle andre verktøy kan kunstig intelligens brukes til både godt og vondt. Som med alle andre verktøy, brukes også argumentet om fremskritt, utvikling og innovasjon som iboende gode kvaliteter. Unge voksne blir ofte fremstilt som de rådende kreftene som driver denne utviklingen. En uheldig konsekvens av dette, er at formidlingssituasjoner med unge voksne som mål har en økende tendens til å dele likhetstrekk med teknisk museum. Noen ganger virker det rett og slett litt stressende å føle at man selv er årsaken til at samfunnet tilpasser seg de stakkars dopamin-berøvede hjernene våre. Kanskje hadde vi hatt godt av en voksen i rommet, som kunne lagt premissene for en noe roligere kunstnerisk opplevelse – heller en intelligent kunstner, enn en kunstig intelligens?