Kuratoressay: Lawrence Abu Hamdans Zifzafa

Oversatt av Ellen Emmerentze Jervell 

Jeg møtte Lawrence Abu Hamdan (f. 1985) første gang da han mottok Edvard Munch Art Award i Oslo i februar 2020 (fotnote 1). Dette var før Covid-pandemien og før det nye MUNCH åpnet. Med verneutstyr vandret vi gjennom det rå betongskallet som senere skulle bli til museets tiende etasje mens Lawrence testet rommets akustikk. Jeg kjente til kunstnerskapet hans fra før, blant annet verket Language Gulf in the Shouting Valley (2013), en video som viser mennesker som står og roper til venner og familie over den såkalte «lilla linjen» som markerte  grensen mellom Syria og de israelsk-okkuperte områdene i Golanhøyden siden 1967. Blant mange av hans påfølgende arbeider gjorde særlig video- og installasjonsverket Rubber Coated Steel (2016) inntrykk på meg. Gjennom bruk av audio-ballistisk analyse viste Lawrence i dette verket hvordan to palestinske tenåringer på Vestbredden var blitt drept av faktisk ammunisjon og ikke av gummikuler, slik israelske soldater hevdet. Lawrences praksis består både av undersøkende analyser brukt som bevis i rettssaker og kunstprosjekter som engasjerer et bredere lag av følelser og forestillinger. I arbeidet med doktorgraden han tok på Goldsmiths undersøkte han rollen lydanalyser spiller i etterforskning. Han har også forsket på rettsmedisinsk lydanalyse og vist frem verker i noen av samtidskunstens mest prestisjetunge rom (fotnote 2). Rollen hans har blitt omtalt som «det private øret» (private ear, et spill på private eye).  I 2023 grunnla han den London-baserte organisasjonen Earshot som driver med lyd-etterforskning i forbindelse med menneskerettighets- og miljøarbeid (fotnote 3). 

Med Edvard Munch Art Award fulgte en pengepremie og en utstilling ved det nye museet. En av gledene ved å jobbe med disse utstillingene er at de er påfallende åpne. Det er ingen krav om at kunstnerne skal stille ut verk som ledet til tildelingen av prisen, det er heller ingen andre typisk institusjonelle forventninger om å passe inn i en programprofil eller å snakke til en spesiell publikumsdemografi. Kunstnerne er til og med fristilt fra kunstverdenens ellers glødende besettelse av «det nye». Derfor var det i stor grad opp til Lawrence å bestemme hva han ville stille ut. Da han foreslo å vise frem den pågående etterforskningen av planlagte vindturbiner i de israelsk-okkuperte områdene i de syriske Golanhøydene (Jawlan) og satte denne saken i forbindelse med den norsk/samiske konteksten rundt vindturbin-utbygging her til lands, ble jeg umiddelbart grepet. Vi diskuterte dette i London i 2024, på samme tid som demonstrasjonene mot utbygging av vindturbiner på beiteområdene til norsk tamrein i Fosen var på sitt mest intense. Demonstrantene påpekte at utbyggingen var et brudd på artikkel 27 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR). Sett i sammenheng med meksikanske urfolks motstand mot utbyggingen av megavindmølle-parker i Tehuantepec i Mexico, mente Lawrence å se nye nettverk av solidaritet danne seg mellom dem som led under følgene av «grønn kolonialisme,» i dette tilfellet utbyggingen av vindkraft. Motstand mot vindturbiner handler gjerne om to ting: det visuelle — turbinene er stygge og fører til skade på landskapet mens de bygges — og det lydmessige — de lager støy når det blåser. Noen stiller også spørsmål ved turbinenes effektivitet og i hvor stor grad de påvirker fugler og andre dyrs migrasjonsmønstre. Snarere enn å være en enkel protest mot bygging av vindturbiner, er Lawrences utstilling på MUNCH en utforskning av flere viktige spørsmål: Hvem blir bedt om å ofre seg for å nå klimamålene nedfelt i ulike internasjonale avtaler? Hvilken effekt har fornybare energikilder faktisk, og hvem gagner de? Hvilken rolle spiller støy i våre nærmiljøer og for forestillingsevnen? 

Bakteppet for utstillingen Zifzafa på MUNCH var en forespørsel som det arabiske menneskerettighetssenteret Al Marsad i Jawlan sendte til Earshot i 2023. De ønsket å få utviklet en simulasjon av effekten av 31 planlagde vindturbiner. Simulasjonen skulle brukes som bevis i saken som Al Marsad hadde tatt til retten mot det israelske energiselskapet Energix Renewables. Vindturbinene i Jawlan var planlagt å være over 250 meter høye, og for å lage simulasjonen dro lydingeniør Adam Laschinger til Gailsdorf i Tyskland og gjorde opptak av vindturbiner i tilsvarende størrelse. Som Earshot skriver på sin nettside: «Opptakene og målingene fra Tyskland muliggjorde en digital simulering av hvordan lyden fra vindturbinene ville høres ut i Jawlans topografi. Forskningen og simulasjonen av de planlagte vindturbinene i Jawlan har blitt brukt på mange ulike måter, blant annet i kunstprosjektet Zifzafa» (fotnote 4). 

«Zifzafa» er et gammelt arabisk ord og betegner en vind som ryster alt på sin vei. Dette er også vinden som over tusenvis av år har brakt vulkansk jord til Jawlan, noe som igjen har gjort grunnen spesielt fruktbar og egnet for dyrking av grønnsaker, epler og kirsebær. Vindforholdene i området gjorde blant annet at et lokalt energiinitiativ ble påbegynt i nordlige Jawlan, et initiativ som Energix ifølge en rapport fra Al Marsad forsøkte å overta (fotnote 5). Etter at det lokale initiativet så ble stoppet av den israelske hæren, lå veien åpen for Energix. Dersom Energix fikk bygge vindmølleparken sin, ville det statseide og -kontrollerte Israeli Electric Company bli den eneste kunden deres — et klassisk eksempel på kolonialistisk ekstraksjonisme (fotnote 6). Denne saken går inn i en rekke av saker om israelsk utnyttelse av Jawlans naturresurser. Blant annet stammer en tredjedel av Israels vannforbruk herfra (fotnote 7). Det som i dette konkrete tilfellet er nytt, er at vindturbinprosjektet er planlagt på de siste fem prosentene av det jawlanske urfolkets landområder. Turbinenes lydavtrykk vil gjøre et stort område ubeboelig.  

Når man jobber med et prosjekt over tid, tar man fort navn, sentrale begivenheter og statistikk for gitt. Så tillat meg å «zoome» ut et øyeblikk og tilføre litt kontekst: De syriske Golanhøydene ble okkupert av Israel i juni 1967, i løpet av den såkalte seksdagerskrigen. Av over 100 syriske landsbyer med til sammen over 100.000 beboere, ble fire landsbyer, primært Druze, igjen, og omtrent 7000 mennesker. Resten ble flyttet med makt og hindret fra å komme tilbake. «Jawlan» var et av de historiske navnene på stedet og ble gjenopplivet av de okkuperende israelske myndighetene i 1967. Senere har navnet blitt tatt til hjertet av folk i Jawlan – Jawlaniene – som en distinkt identitet (fotnote 8). FN bruker begrepet «de okkuperte Golanhøydene». To tredjedeler av Golanhøydene ble okkupert av Israel i 1967, og ytterligere territorier ble innlemmet i forbindelse med Yom Kippur-krigen i 1973. En FN-ledet militær observasjonsstyrke (UNDOF) ble bedt om å lage en buffersone mellom Israel og Syria langs den såkalte lilla linjen fra 1967. 

I et essay i The Untold Story of the Golan heights (2023), bruker Michael Mason filosof Jürgen Habermas sitt uttrykk «kolonisering av livsverden» for å beskrive hvordan Israel gradvis har gått fra militær okkupasjon i 1967 til de facto annektering av området, «ved å bytte fra militært til sivilt styre» innen 1980-årene (fotnote 9). I «Golanhøyde-loven» fra 1981 påtvang Israel territoriet sin lovgiving og administrasjon, på tross av at dette var et brudd med folkeretten (fotnote 10). Siden har «israelifiseringen» innebåret at tilgang til felles ressurser som vann, strømforsyning, utdanning, nødetater og kultur har vært under israelsk kontroll. Israelske bosetninger i området har økt. Siden 1981 har jawlanere blitt tilbudt israelsk statsborgerskap. De som har nektet å ta imot dette, har fått merknaden «udefinert nasjonalitet» i identitetspapirene sine, noe som i praksis gjør dem statsløse. Som Mason skriver, «jawlansk identitet er en dynamisk hybrid mellom stedstilhørighet, syrisk nasjonalitet, Druze-religionen og sekulære politiske ideer» (fotnote 11). De første kommunale valgene som ble avholdt i de jawlanske tettstedene Majdal Sams, Buq’ata, Mas’ade og Ein Qiniyye i 2018, ble i stor grad boikottet av folket. Valgdeltakelsen var på under én prosent. I 2019, under Donald Trumps første presidentperiode, anerkjente USA områdene som israelske. Etter Assad-regimets fall i 2024 invaderte Israel buffersonen og overtok kontrollen over den resterende tredelen av Golanhøydene også. 

Installasjonen på MUNCH, i museets karakteristisketiende etasje i bygningens «knekk,» består av tre deler. Videoen av gjennomspillingen av et dataspill, Zifzafa: Livestream Audio Essay (2025), blir projisert på hele den skråstilte veggen i museet ved hjelp av fire prosjektorer. Dermed ruver den over de besøkende som sitter under og ser på. Fortellerstemmen uttrykker seg i form av tekster i samme stil som  live-chat-funksjonen på online dataspill. Dette oppsettet peker mot den nye tendensen der noen av verdens berømte gamere også fungerer som alternative nyhetskilder. I et medielandskap som er stadig mer splittet og partisk, har disse gamerne, som kombinerer dataspill-visninger med chatting på plattformer som Twitch hvor de har millioner av følgere, nådd ut til målgrupper som de tradisjonelle mediene sjelden når. Den tyrkisk-amerikanske gameren Hasan Piker har for eksempel blitt kjent for sin kombinasjon av dataspill, sosiale og politiske kommentarer og en og annen utestenging fra ymse streaming-plattformer.  

For å lage Zifzafa jobbet Earshot med den jawlanske komponisten og lydkunsteren Busher Kanj Abu Saleh i over ett år. De samlet feltopptak fra områdene som er pekt ut til vindpark. Disse opptakene ble geo-lokalisert slik at man kan bevege seg gjennom terrenget og høre på lydene på hvert sted, i tillegg til den simulerte støyen fra vindturbinene. Den 45 minutter lange chat-monologen i Zifzafa introduserer først vindturbiner som en form for merkevarebygging for en fredfull fremtid tuftet på fornybar energi, mot det stille bakteppet av det simulerte landskapet i Jawlan. Når lyden fra turbinene så starter opp, går Lawrence raskt over til en rekke beskrivelser av hvordan 70-90 desibel faktisk oppleves, blant annet at det er som «å drille gjennom gipsplater» og «ha en lastebil kjørende over hodet.» Spilleren beveger seg gjennom landskapet og forteller Jawlans historie ved å gå inn i et kookh (et lite tradisjonelt hus eller skur) og ved å dvele over noen av lydene som Abu Saleh har samlet, blant annet en sang av den lokale veterinæren Hassan Safadi og den legendariske fløytisten og gjeteren Ibrahim Zen. Denne sangen, byggingen av kookh-er, opprettelsen av en autonom vanninfrastruktur og dyrkingen av trær i stedet for grønnsaker er alle motstandshandlinger igangsatt av jawlanerne. Narrativet i videoen kulminerer i fortellingen om Miguel de Cervantes’ Don Quixote, hvor tittelhelten stormer ut mot «tretti eller førti vindmøller som står sammen på sletten» fordi han tror de er kjemper som provoserer ham (fotnote 12). Denne fortellingen har gitt opphav til det engelske uttrykket «tilting at windmills» (kjempe mot vindmøller) som betyr å kjempe mot fiender som ikke fins (fotnote 13). Adjektivet «quixotic» (quixotisk) stammer fra samme bok og betyr å være idealistisk på grensen til det urealistiske. Faktisk stiller dataspillets forteller spørsmål om ikke jawlani-folket er «quixotiske» i sin motstand mot Energix-prosjektet. Han beholder imidlertid en tone som maner til kamp, og bemerker at Don Quixote, selv etter å ha ligget såret på bakken, lover at han en dag vil beseire fienden sin, altså de gigantiske vindmøllene. Veggen til venstre for den store dataspill-videoen plukker opp denne referansen. De tre skjermene viser «Tilting at windmills i, ii og iii» (2024), CGI-animasjoner på seks sekunder som visualiserer hvilken innvirkning lyden fra vindturbinene vil ha på det omkringliggende landskapet. 

På motsatt side av den skråstilte veggen er en videoprojeksjon med tittelen Wind Ensemble (2024). Den viser et av de små husene som vil befinne seg mindre enn 50 meter fra de planlagte vindturbinene. Fra balkongen til et av disse husene kommer jawlani-musikeren Amr Mdah ut for å spille sin egen komposisjon på saksofon. Saksofonspillingen blir en lydmessig motstandshandling med koblinger til Lawrences tidligere verk Language Gulf in the Shouting Valley. Sammen med Abu Salehs innspillinger av fløyte og sang blir Mdahs musikk enda en hyllest av den opprinnelige jawlanske kulturen.  

Bevisstheten om lydforurensing ser ut til å være økende. Min instagram-feed er full av reklamer for Loop-ørepropper som oppfordrer meg til å «ta tilbake kontrollen» over støyende omgivelser. Telefonen min sender meg uoppfordret «helsedata» om hvor høyt hodetelefonene mine har spilt lyd. Spotify tilbyr spillelister med lyder som skal blokkere ut andre lyder. Støy er i tiltakende grad en del av vår forestillingsverden, men hvordan ser den ut? I boken Atmospheric Noise skriver Marina Peterson hvordan støymålinger – tall i desibel i tabeller over anbefalt eksponering – gjengir det sensoriske som abstraksjon og dermed fjerner oss fra den faktiske opplevelsen (fotnote 14). Tilting at windmills er et forsøk på å gjøre støyen visuell, og sender samtidig et nikk til Lawrences tidligere arbeider som Air conditioning (2022). Denne installasjonen av «soniske bilder» som jeg så på Berlin-biennalen i 2022, viste den «atmosfæriske volden» som israelske kampfly og droner har påført det libanesiske luftrommet siden 2006. Den visuelle fremstillingen er basert på omfattende datainnsamling og -analyse over mange år som presenteres på en datamaskin i rommet, paret med en rekke bilder som strekker seg langs hele galleriet (fotnote 15). De mørke skyene på en klar blå himmel forandrer seg med støyens varighet og viser omfanget av lydforurensning i Libanon, i tillegg til luftforurensingen. Vi trenger disse visualiseringene for å klare å forstå rollen lyd spiller i kontekster som denne. Zifzafa kombinerer effektivt det imaginære, det visuelle og det auditive, slik at man kan veksle mellom det soniske landskapet før og etter vindturbinene og dermed forstå deres påvirkning på omgivelsene. Gjennom Abu Salehs feltopptak har prosjektet også blitt et lydarkiv over lokale lyder: fra barn som leker, bier som summer, fugler som kvitrer til lyder fra landbruksredskaper, vannpumper og en radio. Vindturbinenes enorme blader vil ikke bare skjære gjennom luften, de vil også kutte båndene mellom mennesker, og mellom mennesker og landskap.  

En del av fortellingen i Zifzafa skildrer en paradoksal historie fra Jawlani-kunstneren og aktivisten Wael Tarabieh. Mens jawlaniene protesterte mot vindturbinene fikk de besøk av medlemmer av en israelsk miljøorganisasjon. Motivasjonen deres var å bevare den «tomme» og naturlige roen i Jawlan. Denne forestillingen om «tomhet» er noe som binder de ulike områdene som er øremerket for utvikling av fornybar energi, sammen. Enten det er beitemarker for reinsdyr i Norge/Sápmi eller urfolksland i Oaxaca, Mexico eller disse siste urfolksterritoriene i Jawlan, regnes de alle som terra nullius, det vil si blottet for eksisterende menneskerettigheter eller ikke-menneskerettigheter. De er utsatt for «eolisk utnyttelse», noe som ikke gagner lokalsamfunn, men internasjonale investorer eller delstatsregjeringer som tradisjonelt ikke har tjent disse samfunnene i det hele tatt (fotnote 16).  

Pådriveren bak denne bruken av fornybar energi er de internasjonale klimaavtalene som mange land har skrevet under på – fra Kyoto (1997) til Paris (2015). Selv om konsekvensene av klimaendringene gjør handling nødvendig, er det talende at mange av de lokalsamfunnene som blir bedt om å ofre landområder slik at nasjonalstatene kan oppfylle sine klimaforpliktelser, ofte er de samme som har blitt marginalisert over flere tiår. Det er dessuten sjelden disse lokalsamfunnene som har bidratt mest til den tiltakende klimakrisen. Gigantiske vindparker blir ofte brukt som symbol på klima-vennlige handlinger. Men de er ikke en fullkommen løsning. Dersom Energix sine vindturbiner skulle bli bygd i Jawlan ville de kun produsert 0,6 prosent av energien som Israel trenger (fotnote 17). Prosjektet ville imidlertid bidratt til å nå over 20 prosent av Israels klimamål for vindkraft (fotnote 18). Dette viser det store spriket mellom klimamålene og landenes faktiske energibehov. Det reiser også spørsmål om hvorvidt miljøhensyn har blitt et dekke for (videre/re-)kolonisering av Jawlan. 

«Sammenlikninger er … alltid avskyelige» skriver Cervantes i Don Quixote. Territoriene i Sápmi, Jawlan og Oaxaca har vidt forskjellige kontekster, og sammenligningen av dem kan være upassende, om ikke «avskyelig». De er imidlertid en del av nye nettverk av solidaritet for de som lider under den «eoliske utvinningen» knyttet til det grønne skiftet. Det kan virke nytteløst å protestere mot store multinasjonale selskaper og nasjonalstater med liten respekt for folkeretten. Det er dog ikke quixotisk å si at motstand på ett sted kan føre til at håpet blir båret med vinden til et annet. 

Fotnoter:

1. https://www.munch.no/en/edvard-munch-art-award/lawrence-abu-hamdan-er-prismottaker-av-edvard-munch-art-award-2019/ Prisen har siden blitt erstattet av MUNCH Award, som hyller kunstnerisk ytringsfrihet: https://www.munch.no/en/munch-award/.

2. Se hans nettside for en oversikt over museer, gallerier, biennaler og priser http://lawrenceabuhamdan.com/information 

3. Earshots prosjekter har blant annet vært lyd- og tale-analyse i saken der fransk politi tok livet av tenåringen Nahel Merzouk i Nanterre; lyd- og vrakgodsanalyse av ubemannede luftfartøyer (droner) i luftangrep på journalister i Sør-Libanon og akustiske undersøkelser av Saydnaya, Assad-regimets torturfengsel i Syria. https://earshot.ngo/ for en oversikt over all deres etterforskning [sist besøkt 3. august 2025]

4. Materialet er ennå ikke fremlagt i retten, men har blitt brukt til aktivisme og lobby-arbeid , og en en dokumentar fra BBC Arabic. Zifzafa har tatt forskjellige former som kunstprosjekt, blant annet liveopptredener, videospill og galleriinstallasjoner. I tillegg til MUNCH har prosjektet blitt støttet av Barakat Contemporary, Alserkal Arts Foundation, Festival d'Automne à Paris, CENTQUATRE-PARIS og L'Art Rue som en del av Dream City 2025.

5. Aaron Southlea og Dr. Nazeh Brik, WINDFALL - The exploitation of wind energy in the occupied Syrian Golan Heights (2019) https://golan-marsad.org/wp-content/uploads/2021/01/Windfall-–-The-Exploitation-of-Wind-Energy-in-the-Occupied-Syrian-Golan.pdf (sist besøkt 2. august 2025), s. 17. 

6. Ibid 12. 

7. K. Kathy, «Water is Life: The Legality and Consequences of Israeli Exploitation of the Water Resources of the Occupied Syrian Golan» i Forgotten Occupation – Life in the Syrian Golan after 50 Year of Israeli Occupation, Al-Marsad – Arabisk menneskerettighetssenter i Golanhøydene (2018), s. 119.

8. Munir Fakher Eldin, «Power, Politics and Community: Resistance Dynamics in the Occupied Golan» in Journal of Palestine Studies, 49 (1), 2019.  

9. Michael Mason, «The Politics of Lifeworld Colonization the Occupied Golan» in Dajani, Fakher Eldin & Mason (red.), The Untold Story of the Golan Heights – Occupation, Colonisation and Jawlani Resistance (I.B. Taurus, 2023), s. 23.

10. FNs sikkerhetsråds resolusjon 497 erklærte den israelske Golanhøydene-loven «ugyldig og uten internasjonal juridisk virkning» 17. desember 1981.

11. Mason, ibid. s. 40. 

12. Miguel de Cervantes, Don Quixote, overs. Tobias Smollett (Wordsworth Editions Limited, 1998), s. 44. 

13. Cambridge Advanced Learner's Dictionary & Thesaurus, Cambridge University Press.

14. Marina Peterson, Atmospheric Noise – the indefinite urbanism of Los Angeles (Duke University Press, 2021), s. 16. 

15. Lawrence presenterer også disse dataene på nettstedet airpressure.info slik at de er offentlig tilgjengelige utenfor utstillingsrommets vegger.

16. Howe, C., & Boyer, D. (2016). Aeolian Extractivism and Community Wind in Southern Mexico. Public Culture, 28(2 79), 215–235. http://doi.org/10.1215/08992363-3427427

17. Sitert på Earshots hjememside: https://earshot.ngo/investigations/zifzafa (sist besøkt 14 juli 2025).

18. WINDFALL, ibid. s. 26

19. Cervantes, ibid. s. 462.